Sommertur med bobilen Ottmari-del 1

Endelig var det på tide å komme seg avgårde på litt ferie med den gamle bobilen, Ottmari. Grunnet usedvanlig stabilt vær denne sommeren har vi utsatt , utsatt og utsatt årets guttetur.

Bare for å forklare begrepet guttetur, så inneholder dette begrepet min sønn Mikkel og meg selv.I tillegg til en sommertur hvert år.

Nå kunne vi ikke vente lenger, uansett vær, så forrige uke bestemte vi at avreise skulle være onsdag denne uken. Likeså bestemte vi at turen skulle starte på fergeleie i Larvik hvor vi skulle benytte oss av Colorlines tilbud om skyss til Danmark. Der i fra ingen videre planer.

Og så begynte det å haste med å bli ferdig. Jobbeting måtte gjøres ferdig, pakking og andre forberedelser måtte på plass. Oppe i alt dette klarte bobilen Ottmari i ren frustrasjon å rygge baklyset sitt inn i baklyset på konas Jeep Cherokee  Blir mye glassbiter av slik og en del ekstraarbeid blir det også. Også litt banning da.

Billett måtte også ordnes. Colorline ble kontaktet. Nei, ingen ledige plasser den onsdagen. Ja, men hør da. Vi har bestemt at vi skal reise denne onsdagen jo ! Hjalp ingen ting. Damen hadde ingen planer om å bygge ut Superspeed, men torsdags morgen klokka åtte kunne vi få plass. Ok? Jada, svarte vi og overførte en del penger til damen og firmaet hun representerte.

Derimot hadde samtalen vekket nevrotikeren i meg. Hadde vi bestemt onsdag, så skulle vi reise onsdag.  Hvis vi dro hjemmefra klokken  22.45 onsdag kveld, tok ferge Moss- Horten klokken 24, kjørte derfra til Larvik og overnattet på kaia i Larvik (fordel med bobil) så holdt strengt tatt planen.

Som skrevet så gjort. Ikke mye å fortelle om denne delen av turen utenom at det var mørkt og at vi oppdaget på kaia i Larvik at vi ikke var alene om den planen. En stor rekke bobiler og campingvogner sto allerede klare for neste avgang som skulle gå av stabelen  morgenen etter. Vi stilte oss i køen bak de andre nevrotikerne og litt etter sovnet vi til lyden av havnearbeider og  nabosnorking.

Tordag

Halv seks og vekkerklokken ristet liv i meg på en ubehagelig måte. Fem over halv seks og jeg vekket Mikkel. Sammen fikk vi gnidd Ole Lukkøyes etterlatenskaper ut av øyekroker, og fikk klargjort oss til innsjekking som startet presis klokken seks. Et alt for blidt damefjes ønsket oss velkommen med et stort smil og fikk noen velmente men utydelige grynt tilbake.  Papirer fra egen skriver ble byttet med boardingkort, en bom ble åpnet, og så trillet Ottmari oss inn i en ny kø, som skulle ta oss videren inn på båten, etter hvert. Vi brukte ventetiden på mest fornuftige måte som var litt morgenstrekking, gjesping og litt frokostspising.

Mannen i moteriktig grønn vest sjekket gassen. (Foto Per Sibe)

Så dukket mannen med moteriktig grønn vest og formelt ansikt opp. Han skulle sjekke gass  påstod han. Vi antok at mannen var lege, men forstod ikke helt hva han ville da vi begge har egen fastlege som tar seg av slikt, om det skulle være behov. Plutselig gikk det opp for oss at han snakket om propantanken til Ottmari, og dermed var vi brått veldig mye mer imøtekommende til mannens ønsker. Alt ble funnet i orden, gassrommet ble forseglet med en stor klistrelapp, og vi kjørte ombord.

Farvel til Larvik (Foto. Per Sibe)

Ikke mye å melde om overfarten annet at været var helt nydelig, så mye tid ble tilbragt på dekk,  der jeg kunne forklare guttungen at det store gule der oppe på himmelen ble kalt sol og ikke var noe farlig, bare litt sjeldent. Han er jo bare tretten år og ikke vant til penvær. Litt tid til handling av kvote, og litt prat med noen gamle bekjente jeg traff, ble det også tid til før vi kjørte i land i Danmark.

Flott dag på sjøen (Foto: Per Sibe)

Ottmari elsker danske veier. Og hun ga tydelig uttrykk  for det. Med pent summende motor og et stort smil i grillen tok hun fatt på danske landeveier. Ikke en bakke setter gamle b0biler i godt humør.  Eierne også.

Fremme i Danmark (Foto Per Sibe)

Men hvilken landevei skulle vi ta. Uten planer er det ikke så lett å velge. Men en ting visste vi, og det var at det var tid for lunsj. Og der borte i veien et par mil før Skagen har vi et fantastisk spisested for pølseglade nordmenn. Noe vi vet fra tidligere turer.  Vi satte kursen dit i håp om at de hadde åpent.

Mikkel prøver seg på 50cm pølse (Foto Per Sibe)

Kjempegode pølser og åpent hadde de. Nå er det vel en stund siden jeg ga opp å passe vekten, men kan jeg glede legen min så gjør jeg gjerne det. Og på dette pølsestedet kan jeg glede han ved å spise bare en pølse i brød. Her server de nemlig pølse på 50cm lengde, med nesten like langt brød og pyntet med agurk, remulade , rå og stekt løk holder det med en (til hver vel å merke). Pølse ble fortært og mette som bare det rullet vi ned på stranden for å fordøye dem og tørke remulade og løk av klærne. Dette et var gourmetmåltid av rang!

Fortsatt litt skyet vær i Danmark, men værmelderen hadde tydelig lovet å forandre på dette, for stranden ble stadig fullere av folk og  biler.

(Foto Per Sibe)

Vi derimot forsatte turen vår sydover.

Værmelderen hadde rett . Etter litt handling og forsøk på å skjønne halve femser og fjersser ankom vi en liten by i solskinn og mange varmegrader, som bar navnet Asaa. Og i Asaa fantes det campingplass og det passet oss utmerket. Rigget oss til og kjente at jeg lå litt etter på søvn. Noe en to timers cowboystrekk tok seg av.

Foto Mikkel Sibe

Med Mikkels hjelp fikk jeg avsluttet strekken og var klar til å lage litt middag i fine kveldsværet. Stekeplate og innkjøpt kjøttmat ble funnet frem, og mens Mikkel la seg på senga si for å lese litt, forberedet jeg middag på utsiden av Ottmari. I selskap med litt av kvoten fra Superspeed.

Middagen er klar brølte jeg inn til Mikkel, en times tid senere. Ikke noe svar. Inn og riste i sovende gutt, som etter mye risting erklærte at han foretrakk søvn fremfor fars middagsforsøk denne kvelden. Og det foretrakk han helt til neste morgen.

Så etter å ha spist middag helt for meg selv og nytt stillheten en stund, kjente jeg at min sønn var blitt en fornuftig mann, og dermed fulgte jeg hans eksempel.

Matlaging (Foto Per Sibe)

Og i dag våknet vi igjen til strålende solskinn. Men det får bli neste historie.