Årets første testtur med Bobilen Ottmari
Lørdag for en ukes tid siden var en spennende dag for undertegnede. Som så vidt litt over middels interessert i historie og metallsøking så var alt tilrettelagt for en spennende tur med Norges Metallsøkerforening denne dagen. På oppdrag fra
Bobilen Ottmari på plass som kontor (Foto Per Sibe)
Østfold fylkeskommune skulle det letes etter et gammelt slagsted fra 1814 (hehe sier vel seg selv at det er gammelt i og med at det er fra 1814, men jeg syntes det klinget så fint). Som redaktør og skribent for foreningens nyhetsside Fortiden For Fremtiden var det min oppgave å skrive litt om turen også. Hadde gledet meg til den turen en stund
Og det fortsatte jeg med da jeg våknet lørdags morgen og kom på at dette var dagen. Det var vel ometrent under tannpussen jeg kom på noe som kunne bli et problem. Bobilen Ottmari hadde jo kommet hjem friskmeldt fra Eu-kontrollen dagen før. Kjente at jeg kunne godt tenke meg å leke med henne denne dagen. Det ble jo to ting å velge i det det. Nå er det vel ikke sånn at jeg akkurat regner meg selv som den aller skarpeste kniven i skuffen, og spesielt lite skarp i fjernstyrtmodus før klokken syv om morgenen, så det tok litt tid at tanken om å kombinere de to valgene til noe som kunne kalles metallsøkertur med bobil, slo ned i meg.
Men da det først gjorde det ble jeg så begeistret at t-skjorte skift var helt nødvendig etter litt i overkant ivrig tannskylling. Nå var det ikke akkurat første gangen Bobilen Ottmari hadde vært med på foreningens turer og virket som redaksjonskontor, noe faktisk en bobil passer aldeles glimrende til. Men skulle vel gjerne testet og sjekket at alt virket før jeg påla henne sesongens første arbeidsoppgaver. Dog var hun jo kommet tilbake fra eu-kontrollen dagen før, med papirer på at alt teknisk var lovmessig i orden. Men det betyr jo ikke nødvendigvis at hun ville virke problemfritt etter en lang vinter og stillstand av den grunn.
Skulle jo gjerne ha testet henne ut litt i nærområdet. Men siden dagens tur dreide seg om under 10 mil og den gamle bobilen smilte til meg (ganske sikker på at hun gjorde det), da jeg kom ut. Tok jeg sjansen. Hun har jo aldri før skuffet meg. Så da så.
Nødvendig utstyr ble lasten inn, fylte opp vanntanken og så skulle alt være klart. Fant førerplassen og vred om nøkkelen. Syntes nok at startmotoren dro litt sakte rundt, men den gamle damen dro i gang på første forsøk, og det er nok for meg en slik deilig morgen. På med radioen og avgårde bar det.
Og damen var i godlune etter vinteren. Langet ut det hun kunne nedover E 18 mens sjåførens smil bare ble stoppet av ørene og som gjorde at ikke munnvikene møttes i bakhodet.
Lydmessig veldig greit med nytt eksosanlegg også slo jeg fast, litt forundret over faktisk å høre hva damen på radioen sa. På ingen måte interessant det hun hadde å formidle, men allikevel en artig opplevelse å høre radio igjen. Lurt med nytt eksos anlegg.
Vel fremme ved metallsøkerstedet var gjensynsgleden stor blant flere av de fremmøtte da Ottmari kom over brua og gjorde seg om til kontor.
Kaffehygge i skyggen av Ottmari (Foto Per Sibe)
Selve søkereventyret ble en suksess, og for interesserte kan jeg nevne at dere kan lese mer om den her. Og for dere som ikke er interesserte så lar jeg være å skrive om den her. Bare la meg få skrive at det ble en meget fin dag.
Og det gjorde heller ingen ting at Bobilen Ottmari tok meg hjem igjen uten det minste tegn på uvilje eller problemer.
Kjempefornøyd med dagen var jeg da jeg ankret opp hjemme i gården igjen utpå kveldstida. Nå kunne turene med bobil starte for alvor snart. Det eneste jeg oikke var helt fornøyd med, dersom man ser bort fra det vanlige med norske bompengeavgifter og mye humpete veibane, var at voltmeteret viste litt i underkant av det jeg ønsket at det skulle gjøre. Ingen krise, da det viste over 12 volt, men lavt nok til at jeg bestemte meg for å få sjekket opp ladingen og ting som har med slikt å gjøre en av dagene det måtte passe seg sånn.
Men det får bli en helt annen historie.
