Endelig var Ottmari godkjent

Den som venter på noe godt , venter ikke forgjeves heter det seg jo. Og i går var det endelig tiden for den gamle damen å komme seg gjennom nåløyet. Nåløyet i denne sammenheng gikk under navnet PKK.  Eller EU-kontroll på folkemunne. Ikke for det. Hun har vært der før. Sist nå i november.

Det gikk ikke så bra. At mangellappen var lang er vel feil å si, rent språklig sett, men velfylt var den. Var noen tunge novemberdager i 2011. Hva skulle jeg finne på ? Alle alternativ ble vurdert.

Til slutt sto det igjen to alternativer. Begravelse eller full restaurering. Begravelse med påfølgende innkjøp av en ny bobil var nærliggende og muligens den mest fornuftige løsningen.

Men så var det dette med følelser da. Etter en så fantastisk sommer på veien var det helt surrealistisk å la den gamle damen bli spiker. Bare tanken utløste følelsemessige smerter hos meg. Dette kombinert med det faktum at fornuftig ikke er det mest brukte ordet når jeg omtales, avgjorde det hele.

Det måtte bli restaurering. Og første skritt på den lange veien til full restaurering måtte bli å få henne EU godkjent. Gode venner med mye kunnskap om bil ble mobilisert. Lykkelig er de som har gode venner med my spesialkompetanse.

Den største utfordringen på mangellappen var en del rust i Ottmaris fremmere lokaliteter. Fronten ble tatt av og sveiseapparatet ble tatt frem.

Rust var et problem

Kim ble utpekt til førstesveiseapparatfører og satte igang. Og jo mer han sveiset og demonterte, jo mer rust dukket opp. Men Kim er flink og etter mange timer og mye nytt stål, ble Ottmari erklært ferdig sveiset.

Kim fikk nok å gjøre

Kjell tok ansvar for det tekniske med kyndige hender. Bremser og elektrisk ble gått over, justert og deler ble byttet der det var nødvendig. Særlig et knust baklysglass skapte hodepine. Var helt klin umulig å skaffe et nytt, men trollmannen Kjell løste det hele ved å montere og bygge om til mere moderne baklys. Og på den måten også løste problemet med fremtidige uheldige rygginger. Ikke for at det kommer til å skje selvfølgelig, men sånn helt hypotetisk.

Håkon koordinerte det hele. Og gjorde det på en utmerket måte. Mange andre bidro også med sitt, og takk til dere.

Og så omsider var det klart for ny godkjenning. Jeg var opptatt i en jobb, så sjefskoordinator Håkon tok seg av dette. Og det var en fantastisk følelse da følgende korte, men hjertevarmende beskjed, tikket inn på min mobiltelefon: Ottmari ok. Nå skjønner jeg virkelig hvordan gjengen hos  NASA måtte føle det da de fikk beskjeden: The eagle has landed.

Så nå står bare resten igjen før den gamle damen er helt operativ.   Men dette er bare småtterier. Teknisk og sikkerhetsmessig er hun klar, og resten blir tatt fortløpende og etter hvert. En gammel bobil blir aldri helt ferdig og godt er det.

Tusen takk til dere alle som gjorde det mulig for meg og Ottmari å tilbringe flere år på veien sammen.

Bobilen Ottmari i Sverige 2011