Endelig er bobilen Ottmari hjemme igjen

Dette har vært en lang vinter. Ikke så voldsomt fæl, men den vil liksom aldri ta slutt. Bobilen Ottmari er borte i vinterpensjon  hvert år, og jeg kan vel ikke benekte at etter hvert som vinteren skrider frem går stadig tankene mine til sommer og nye turer med den gamle damen.

Og lengselen blir ikke mindre når vårtegnene begynner å dukke opp. Tvert imot. Alt fra den første hundedritten som blomstrer i veikanten og til nabofamilien som flytter ut på verandaen i vårsolen, øker lengeselen etter landeveien og mange fine mil.

Og i går skjedde det. Telefonen ringte og det var pensjonatsjefen på tråden. Ha kunne melde at Ottmari var klar fra hans side. Service var tatt og etter avtale var også batterier byttet til nye. Ladesystemer var også gått igjennom og forbedret. Kommer og henter henne i morgen var min melding tilbake. Måtte nemlig klargjøre litt parkeringsplass før jeg hentet henne.

Det ble en lang natt og mange tanker før det igjen var morgen og i dag. Utkommandert hentehjelp var på plass i tide og snart etter sto jeg foran Ottmari igjen. Gjensynsgleden var til å ta og føle på.

Og selfølgelig startet den gamle damen på første forsøk. Forsåvidt ikke noen stor overraskelse. Ut porten bar det og den deilige lyden av glade hjul mot bar asfalt gjorde usedvanlig godt.   Litt sånn som når man var drittunge og dagen kom da man kunne hive stillongsen for vinteren, hvis dere skjønner hva jeg mener.

Turen hjem gikk i gledens tegn, med noen innlagte omveier. Men til slutt var den gamle damen igjen fortøyd hjemme i gården.

Står selvfølgelig en del igjen før hun er klar for tur. Vask og litt shine må til. Noen små forbedringer og  forandringer skal gjøres.

Men bobilen Ottmari er i hvert fall hjemme igjen og livet leker.

Lengselen har vært stor. ( foto: Per Sibe)