Sommertur med bobilen Ottmari-del 2

Ikke lett å skrive reisebrev fra bobilkontoret når danske campingplasser ikke har internett som virker. Men i dag fungerer det i hvert fall enn så lenge, så her kommer rapporten fra fredag.

Som jeg skrev avslutningsvisi del 1 våknet vi til deilig solskinn på fredag også.  Dog til litt forskjellig tid. Jeg for min del var oppe ved ni tiden og kjente at det var tiden for å åpne et vindu til.

Mikkel derimot feirer for tiden puberteten med alt det innebærer. Inkludert sansen for lengesoving på morgendelen og lengeoppe på kveldsdelen av døgnet. Så hint fra far om at det var en deilig morgen som kunne nytes ute i solen ble ikke vennlig mottatt fra gutten i Otmmaris sovealkove over cocpiten. Tvert i mot faktisk.

Jeg ga opp forsøket om vekking og satte nese og føtter i bevegelse mot campingplassens resepsjon i håp om å få tak i ferskt brød til frokost.

Varmt var det (Foto Per Sibe)

Ett stykk rundstykke kunne mannen tilby. Det var da snaut påstod jeg. Mannen kastet et blikk på min pæreformede kroppsfasong, og protesterte ikke. 

Høflige mennesker disse danskene.

I fare for å se en voksen campinggjest i krampegråt over manglende ferskt brød til frokost, skyndte han seg å forklare at det var en købmann rett borti veien hvor det også var et bakeri. Var ikke mer enn 250 meter mente han, da han fulgte meg på utsiden og pekte ut retningen for gjesten med det litt tomme blikket og morgentryne.

Nå opererer vel våre naboer i syd med en litt annen målestokk enn oss nordpå, og de nevnte 250 meterne var nok etter deres målestokk. Hvis det ikke var meg som misforsto dette med tress og fjerts igjen da.

Men frem kom jeg og utvalget var verd slitet. Ikke bare hadde ferskt brød, men baconpostei så fersk at jeg brant fingrene da jeg tok ut en bakke fra varmeskapet den sto i. Bare duften av denne lekkerbisken hadde jeg ofret resten av hånden for om det så hadde vært åpne flammer.

Turen tilbake til bobilen Ottmari og dens sovende nestkommanderende var nøyaktig like lang tilbake som til, bare litt varmere.

Like langt tilbake (Foto Per Sibe)

Klokken tolv allerede begynte det å røre på seg oppe på soveplassen til Mikkel. Et trøtt tryne tok kontakt og lurte på om det var morgen alt. Ja da svarte jeg og vel så det faktisk. Du har nettopp gått glipp av de siste 15 timene

Mikkel gjorde unna nødvendige personlige morgenritualer mens jeg lagde frokost. Har du lyst til å reise videre i dag spurte jeg da vi satt samlet i Ottmaris frokostavdeling. Nei kan vi ikke bare kose oss her i solen svarte den unge mannen tydelig preget av begeistring over nybakt leverpostei.

Og det kunne vi så klart. Fordelen ved å  ikke ha noen planer. Og dermed koste vi oss i sommerværet helt til utpå kvelden hvor sulten atter angrep oss.

Rask avstemning om kveldsaktiviteter, ble enstemmig avgjort til rusletur i byen og inntak av rund flat mat av italiensk opprinnelse.  To aktiviteter som normalt lett lar seg kombinere.

Så ruslet vi inn til byen da. Tok litt bilder, nøt livet og hverandres selskap. Men hvor var pizzeriaen? Med stadig mer høylytte trusler fra mageregionen begynte det hele å bli litt kritisk. Varmt var det også. Planen om Pizza ble byttet ut med at det fantes mye annen god mat også.

Ruslet rundt og tok noen bilder (Foto Per Sibe)

Skar innom en kro. Ikke noe mat der heller, men mye annet morsomt, som inkluderte drikke, halvfulle gjester fra lokalmiljøets eldre befolkning og allsang av ubestemmelig art (selv om vi skjønte etter hvert at tekstene dreide seg om sjømannsliv og hjemlengsel). Jaggu var det trivelig der. Bestemte oss for å få oss litt drikke og nyte atmosfæren der en stund.

Dame med litt slitent utseende, desto færre tenner, men veldig hyggelig, rev seg løs fra allsangen og tok bestillingen. Jeg bestilte meg en øl. To øl altså sa hun og jeg så at håpet tentes i min tennåringssønns øyne. Nei, en øl og en cola rettet jeg før Mikkel rakk å svare bekreftende på spørsmålet hennes.

Slo oss ned ved et bord som så ut som noen hadde vært slått ned ved før. Fint å sitte sånn og nyte kald drikke og folkelivet, men det hjelper ikke så veldig på sulten.

Ute på gaten igjen traff vi en dame som var i ferd med å nesten velte på sykkelen sin. Etter at det første sjokket hennes hadde lagt seg spurte vi om hun visste om et spisested. Joda, det ligger et Pizzeria rett rundt hjørnet svarte hun, samlet sammen sykkelen sin og tråkket videre.

Og Pizza spiste vi. Stor mengder som smakte veldig bra. Virkelig godt var det.

Gode og litt forspiste satte vi kursen tilbake mot bobilen Ottmari. På veien så jeg en gammel moped som sto lettere henslengt med et punktert bakhjul, inntil et forfallent skur. Flott bildemotiv ifølge meg selv og dermed tok jeg et bilde av den. Det likte ikke en dame på andre siden av gata. Skjønte ikke en dritt av hun skreik, så vi ruslet over til henne for å finne ut av det.

Forklarte henne at hvis hun snakket litt roligere og ikke var så sint, var det mye lettere å forstå henne. Damen roet seg litt og slo over på engelsk av en eller annen grunn. Forklarte at det var strengt forbudt å fotografere andres ting. Ja vel, svarte jeg undrene og lurte på om det var hennes moped. Det var det ikke. Jeg stilte oppfølgingsspørsmålet om dette forbudet var en særlov for Danmark. Det var hun tydelig usikker på for stemmeleiet hennes økte igjen.  Jeg begynte å bli litt irritert nå, og da jeg så at gubben hennes dukket opp i vinduet bak henne, forklarte jeg kjerringa hva jeg mente om oppførselen hennes.  Samtidig sendte jeg gubben i vinduet et blikk for å gjøre han oppmerksom på at vi visste han var der. Han forvant som et olja lyn. Hadde sikkert et håp om at jeg skulle måke til kjerringa hans.

Mopeden damen ikke vill vi skulle ta bilde av ( Foto Per Sibe)

Ble ikke noe måking. Damen roet seg ned igjen og ble faktisk ganske så hyggelig og med felles ønsker om en fortsatt god sommer fra begge sider, ruslet vi videre, tok noen bilder (i tilfellet damen fortsatt fulgte med) og endte tilbake hos Ottmari, mens mørket la seg på utsiden.

Tok noen bilder til (Foto Per Sibe)

Og så kom regnet, som blir en del av neste historie