På tur-et nytt tilbakeblikk

Ottmari står fortsatt å får fjernet rusten sin. Det er alltid mer enn man tror av slik rust, selv på en bobil. Så med foreløpig akutt mangel på årsferske historier, legger jeg heller ut en liten historie fra i fjor. Denne historien har jeg også lånt fra meg selv på Metallsøkerposten, hvor du kan finne den sammen med mange andre historier.

Hvem var du egentlig?

Hvem var du egentlig oldefar. Hva tenkte du i de ensomme timer på den enorme Finnmarksvidda. Der du slet deg frem for å dele med dine medmennesker det du trodde på. Tenkte du mye på hvor du kom fra. Dine foreldre som du ikke kunne huske. Bar du nag til dine gamle besteforeldre som hadde satt deg bort.  Var du sikker på at din far, som du hele livet hadde trodd var blitt borte på havet, virkelig var det? Eller hadde du et håp om at han kanskje var i live.

Din tro på en allmektig Gud. Og din iver i å dele hans ord med andre. Etter å ha opplevd så mye vondt selv, var det en flukt fra ditt eget liv?

Så mange spørmål som jeg ikke får svar på.

Står her foran graven din nesten hundre år etter de la deg til hvile her. Du ble bare førtini år, men rakk mye på disse årene. 

Ser de har lagt deg så du kan se utover sjøen. Speider du fortsatt  etter faren din, Gustav. Han som forsvant der ute. I snart hundre år har du speidet utover sjøen. Du har sett sommer og vinter kommet og gått. Storm og stille har du opplevd her du ligger.

Din gravsten står litt på skakke nå, Gustav. Mens den røsket og slet i din minnestein, har du ligget her og hørt alle bønnene fra konene til fiskerne der ute. Det er nok mange bønner i slike netter. Og ikke alle kom hjem igjen.

Men en ting vil jeg fortelle  deg  oldefar. Jeg har de siste dagene fått opplysninger om at din far kansje ikke ble borte på sjøen. Vet ikke så mye om det ennå, men  jeg lover at jeg skal gjøre alt jeg kan for å finne ut av det.

Hvil videre kjære oldefar. Vi snakkes

Når man først besøker slekta en sjelden gang, er det ikke lett å komme seg tidlig avgårde igjen. Og Mikkel som hadde fått en natt i en skikkelig seng, tviholdt på denne så lenge han kunne. Og mens han strevde med å slippe taket, ble jeg sittende og prate med tante. Og samtalen kom fort inn på oldefar denne søndagsmorgenen. Tante hadde en del papirer hun hadde samlet gjennom årene. Kopimaskin hadde hun også. Men gåten fikk vi ikke svar på.

Mikkel hadde nå sluppet taket i senga og kom tuslende opp til oss med typisk morgenansikt. Så utrolig godt det smakte med frokost denne morgenen. Glad i Ottmari, men det er betydelig mer behagelig å innta frokost på et kjøkken. Spesielt når man har en snill tante til å lage den.

Dusjen ble også flittig benyttet, før det var på tide med en tur på kirkegården. Merkelig følelse og rusle rundt der nede ved sjøen blandt de gamle gravene. Her lå både min mormor, morfar, oldemor og ikke minst min oldefar. I tillegg til en del annen familie. Minner fra barndommens sommere forsterker seg lett da. Både litt trist og godt var det.

Klokken hadde allerede blitt godt utpå ettermiddagen da vi kom oss avgårde. Ryktene hadde fortalt oss at  det var bygd vei fra Hinnøya  og ut til Lofoten. Og Ottmari fortalte oss at hun gjerne ville prøve den. Så da dro vi vel til Lofoten da. Fine veier, mange tunneler og storslagen natur får bli oppsummeringen av dagens ellers begivenhetsløse kjøretur.

Akvariet i Kabelvåg måtte besøkes. Parkerte Ottmari og smilte litt av en dame, som hadde fått bilen sin parkert inne, og febrilsk prøvde å finne synderen. Vi gjorde det helt klinkende klart at vi var ikke følte oss truffet i det hele tatt og ruslet inn på akvariet.

Følte  vel ikke at vi gikk på ryggen av overraskelser der, men en selunge som var født dagen før, vakte vår begeistring.

På tide å finne overnatting. En flott campingplass fant vi. Den var ikke helt ferdig åpnet ennå, men ferdig åpnet allikevel. Litt lite strømuttak og litt lite toaletter til tross, så må det ha vært turen nydeligste overnattingssted så langt. Eieren som presenterte seg som Kjell visste ikke hva han kunne gjøre for å gjøre det best mulig for gjestene sine.

Etter å ha jagd en gjeng svensker som hadde plassert seg og campingmøblene sine akkurat der hvor jeg syntes det var fint å slå seg til, fikk vi rigget opp oss og Ottmari for natten. Svenskene tok det pent. De lånte oss til og med en skjøteledning da vår var akkurat for kort.

Huskelapp: Kjøp lenger skjøteledning.

Hvilken nydelig natt det ble. Midnattssolen skinte over Lofotens fjelltopper og skapte en magisk stemning. Og hvilken sen natt det ble, av nøyaktig samme grunn. Folk satt ute og koste seg utover natten. Vi nøt natten mens vi stekte bacon på utsiden av Ottmari.

Mandag startet vi  litt på turistvis. Vi brukte formiddagen på å produsere bilder fra Lofoten, før vi transporterte oss tilbake til fergekaia i Svolvær. Fire timers fergekø er ganske lenge. Fire timer fergekø med bobil oppleves noe kortere. Vi rigget opp datautstyr, lunsj og koste oss mens vi beundret personbilfolkets tidsfordriv med å blåse bobletyggis, plukke navlelo, og alt annet som kunne få tiden til å gå.

Plutselig sto bilettdamen i døra. Hvor lang er bilen, var det hun lurte på. Akkurat passe lang, prøvde jeg som svar. Så at svarte ikke slo ann og skiftet over til fire meter og nittisju centimeter. Kort bobil altå, sa hun, og ba om syvhundre  og syttisju kroner.

Jeg opplyste damen om at hun nok hadde missforstått. Vi skulle ikke på noen måte kjøpe fergen, kun reise med den og det bare en gang. Damen opplyste da tilbake at det var nok ikke noen missforståelse. Punget ut med nevnte beløp, mens jeg priset meg lykkelig over at Ottmari ikke har vokst seg større enn hun har.

Men på ferga kom vi og etter en lang fergetur som inkluderte stopp på Skrova rullet vi land i Skutvik i går kveld.

Og hva som skjedde der etter, ja det  får bli neste historie. Og den tror jeg nesten kommer til å innholde et snev av metallsøking også.

PS. Fikk en mail fra Jahn fra Alta som hadde leita litt etter flere opplysninger om oldefar. Og det kan faktisk tyde på at tippoldefar ikke forsvant på sjøen allikevel. Og for meg begynner det i så fall å bli spennende.